Totalberedskapsmeldingen: hva betyr den for uorganiserte frivillige

Totalberedskapsmeldingen treffer en nerve. Den erkjenner et mer uforutsigbart risikobilde og løfter ambisjonen på sivil beredskap. Retningen er klar: tydeligere styring og struktur, mer øving, og bedre kobling mellom sivile og militære behov. En ny samordning som inkluderer næringsliv og frivillighet skal gi jevnlige vurderinger på tvers, slik at «samfunnets samlede ressurser» faktisk kan brukes.

Det kommer også langsiktighet på sivil side med planverk fra 2025 og en nasjonal sikkerhetsstrategi. Kapasitetene styrkes, kommunenes ansvar skjerpes, og samvirket forventes inn i plan, øvelser og daglig drift.

I midten ligger et felles regelverk for grunnsikring av samfunnskritiske funksjoner, samordnet med europeiske krav. Mer systematisk øving, tettere samarbeid med allierte og tydeligere vertslandsoppgaver skal gjøre ambisjon om til praksis.

Så – hvor svikter det? For meg er det ett hull som går igjen i hendelser: uorganiserte frivillige. Meldingen hyller frivilligheten og beskriver støtte til de organiserte miljøene – og det er fortjent. Men den behandler fortsatt ikke uorganiserte frivillige som en egen kapasitet med en standardisert vei inn: registrering, sikkerhetsbrief, oppgavekart, forsikring og enkel debrief. Når dette ikke finnes som minimumsstandard, tvinges kommuner til å improvisere akkurat når det er minst klokt å improvisere. God vilje blir fort til friksjon – eller farlige situasjoner. 

Det andre gapet er avstanden mellom nasjonal ambisjon og lokal praksis. Rådsstruktur, langtidsplan og nye lover er viktige. Men uten tydelige «små standarder» som faktisk kan brukes når krisen er et faktum, risikerer vi at meldingen blir enda et toppdokument som alle er for, men som få kan operasjonalisere uten mye tolking. Her er det sterke ord om involvering av næringsliv og frivillige – men lite som låser inn helt grunnleggende arbeidsflyt når folk møter opp for å hjelpe. 

La meg derfor gå dypere i det som mangler – og som kan innføres raskt, uten å skrive om hele meldingen.

Start med én dør inn. Alle kommuner trenger et enkelt, synlig kontaktpunkt for frivillig innsats ved hendelser. Det er ikke mer mystisk enn at kommunen tydeliggjør oppmøtested og digital/telefonisk registrering, og gjør det kjent på forhånd. Når meldingen allerede foreslår plikt til kommunale beredskapsråd, er dette et naturlig vedtak i rådet og en naturlig rutine å øve på. 

Bruk et oppgavekart som alle forstår. Del oppgavene i trygge «grønne» som kan gis til uorganiserte frivillige, og «røde» som krever sertifisering eller særskilt ledelse. Det fjerner gråsoner, sparer tid, og gjør det trygt å si ja uten å sette folk i feil oppgaver. Kommunal forsterkningsordning og regional samordning kan understøtte dette med maler - det finnes allerede språk i meldingen som legitimerer slike standarder, vi må bare gjøre dem konkrete. 

Hold sikkerhetsbriefen kort og obligatorisk. Noen minutter om egen sikkerhet, rapporteringslinje og stopp-regel før innsats, kort feltbrief ved oppmøtested. Deretter en enkel debrief samme kveld eller innen 72 timer. Dette er små grep som reduserer feil, ivaretar folk og kutter frafall til neste gang. Når Sivilforsvaret og de frivillige organisasjonene styrkes, er dette også et felt hvor de kan bidra med struktur og treneressurser uten å bygge nytt byråkrati. 

Små øvelser, ofte. Meldingen vil ha flere og bedre øvelser. Flott. Legg inn en to timers mikroøvelse per halvår i lokale og regionale planer, der tema er nettopp innslusing av uorganiserte, grønt/rødt oppgavekart og kort debrief. Det er billig, lærerikt og relevant. Totalforsvarsåret 2026 kan brukes som milepæl: alle kommuner tester «én dør inn» minst én gang før den datoen. 

Mål få, men meningsfulle ting. Hvor lang tid tar det fra oppmøte til registrert innslusing. Hvor mange fikk sikkerhetsbrief før de startet. Hvor mange oppgaver ble gjennomført uten avvik. Hvor stor andel fikk debrief innen 72 timer. Og hvor ofte har kommunen faktisk øvd på innslusing i år. Disse tallene trenger ikke være perfekte – de skal hjelpe ledelsen å justere. Det passer godt inn i meldingen sin tanke om årlige tilstandsvurderinger og prioriteringer. 

Til slutt, det er tre avklaringer som bør forankres politisk og administrativt før neste hendelse.

• Hvem har operativt ansvar for mottak og oppfølging av uorganiserte frivillige i kommunal kriseledelse? 

• Hvordan skjermer vi sivile nøkkelroller i frivillig sektor når mobilisering trekker dem ut?

• Når oppdateres planverket for redningstjeneste i krig med tydelige sivile roller - slik at vi unngår at frivillige glir inn i oppgaver nær militære linjer?

Meldingen åpner døren for disse svarene; den gir dem bare ikke eksplisitt. 

Oppsummert: Totalberedskapsmeldingen leverer mye av arkitekturen vi har savnet - styring, øving, kapasiteter og langsiktighet. Det som gjenstår, er de små, konkrete standardene som gjør det trygt å si ja når folk stiller opp uorganisert. Får vi «én dør inn», et tydelig oppgavekart og en kort, obligatorisk brief/debrief inn i kommunal praksis, blir avstanden mellom ambisjon og virkelighet mye kortere. Og da tåler vi neste hendelse litt bedre - sammen.